En elevgruppe kan være uheldig og havne i en situasjon der den får dårlig undervisning i et fag over lengre tid. Dette har flere uheldige følger, men fra elevenes ståsted er kanskje den mest alvorlige konsekvensen karakteren(e) de får på vitnemålet. Kan faglæreren i praksis ta et visst hensyn til undervisningssituasjonen elevene har hatt når standpunktkarakteren skal settes, er dette ikke mulig i en eksamenssituasjon. Men finnes det unntak?
Jeg henvendte meg med dette spørsmålet til flere instanser, og svarene jeg fikk (fra Elevorganisasjonen og fra fylkesmennene i Hordaland og i Oslo og Akershus) var entydige:
Enkeltelever som har utfordringer kan etter en sakkyndig vurdering fra PPT, dersom denne sier at eleven har krav på det, veiledes på at han/hun unntas fra vurdering/blir vurdert etter lavere kompetansemål.* Men elever som gruppe kan ikke kreve å bli vurdert etter laverekompetansemål, og de kan heller ikke bli unntatt for vurdering.
Skoleier – for offentlige videregående skoler fylkeskommunen – «har ansvaret for at elevene får opplæring i samsvar med læreplanverket.» Og elevenes krav er da hverken mer eller mindre enn at de får opplæring i samsvar med læreplanverket. Har de ikke fått det, må faget «styrkes» på et vis. «Styrkinger kan være både læremidler, lærer-ressurser, veiledning for læreren, samt andre ting.»
Det virker ikke som om det tas høyde for at det på et eller annet tidspunkt kan være for sent, eller at «styrkingen», alt etter hvor mye som må tas igjen og på hvor lang tid, kan utgjøre en stor ekstrabelastning for elevene, selv om disse som regel bare er uskyldige ofre. En elev som endre opp med dårligere karakter(er) – eller i verste fall stryker – på grunn av den dårlige opplæringen, vil ikke kunne gjøre noe annet med det enn å gå opp igjen til eksamen som privatist.
(For ordens skyld minner jeg at om at følgende resonnement er mitt eget, og at jeg ikke er jurist.)
Er elevene fullstendig maktesløse? «I ytterste konsekvens kan elever gå til sivilt søksmål mot skolen etter endt skolegang dersom de opplever manglende utbytte av undervisningen – dette for alle årene de har hatt faget.» Men har elevene en god sak? En oversikt over rettspraksis i utdanningsrett hos Institutt for offentlig rett ved UiO viser at terskelen er høy for å få medhold i klager på mangelfull opplæring.
Men ikke nok med det. Sakene som er nevnt i denne oversikten, «er gjennomgående fremmet som erstatningskrav grunnet på skolens plikt til å tilpasse opplæringen den enkelte elev.» Den enkelte elevs rett til tilpasset opplæring står sterkt i Opplæringslova. Til sammenligning er det ikke lett å finne formuleringer i loven som går på situasjonen en elevgruppe som den nevnt ovenfor, befinner seg i. Heller må den avledes av en setning i Undervisningslova § 3-4, andre ledd: «Undervisningspersonalet skal tilretteleggje og gjennomføre opplæringa i samsvar med læreplanar gitt etter lova her.» og § 13-10, som plasserer ansvaret for at loven blir fulgt, hos fylkeskommunen.
Men selv om det ikke utgjorde noen forskjell om en enkeltelev eller en elevgruppe var berørt (eller om en så på situasjonen til hver enkelt elev i elevgruppen), så skal det mye til for at elevene tilkjennes erstatning. På samme side hos Institutt for offentlig rett står det nemlig at
[f]or å avgjøre om erstatning skal idømmes, vurderer retten om opplæringen som er gitt, har vært forsvarlig, og om skolen har opptrådt uaktsomt. For å tilkjenne erstatning må det konstateres ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og årsakssammenheng mellom disse to.
Blant annet må man altså kunne bevise «økonomisk tap» som følge av dårligere karakter i et fag. Da sier det seg selv at situasjonen må ha vært ganske ekstrem for at en skal vinne frem med et søksmål.
* Dette gjelder ikke for videregående skole. I Forskrift til opplæringslova § 3-20, femte ledd, heter det: «Elevar i vidaregåande opplæring kan ikkje få fritak frå vurdering med karakter sjølv om dei har individuell opplæringsplan i eit fag.»